Og vips
så ble jeg borte
for meg selv
igjen
og fant meg selv
tilbake
da jeg satte meg på sengekanten den kvelden.
Hva skjedde?
Hvor ble jeg av
innimellom ordene dine
og innimellom alt du ikke sa?
Jeg surret meg inn
i måten du sa det på
det hyggelige
som ikke hadde hyggelig klang
som gjorde at alt hang
i luften på klissete vis
og blikket ditt
som både smilte og grein
ba og svei
jeg sklei
rundt
viklet inn i deg og ditt
og meg og mitt
ble borte vekk
jeg fant det ikke før jeg kom hjem
før jeg så meg blekt inn i speilet
pustet og tenkte:
«…hva i alle dager?»
---
Og det har skjedd hundre ganger før.
Det skjer nesten hele tiden.
Jeg går ut av døra
og i samme stund
skritter jeg ut av meg selv
smelter sammen med alt det du trenger.
Og du lar meg ikke bli i mitt gode skinn heller.
For du må
sorteres
og møtes
fargelegges inntil streken
klappes, gres og klemmes
igjen og igjen
og
igjen
og
igjen
som å bysse en baby som aldri vil sove
som å fylle en vask uten propp
som å slukke en skogbrann med bare henda.
---
