Det uten navn

Kan du kjenne at noe holder deg?

At noe støtter deg

tross alt?

Om du legger fra deg den triste blå følelsen
all grusen i magen
og alt du skulle ønske ble annerledes.

Ny snø faller på gammel snø
og noe uten navn holder deg også i dag.

Sammen med ulljakka
og sokkene
og trusa med slapp strikk.

Om alt som fins bare får være.
Om du kan sitte ved siden av alt som fins
og også bare være
sammen
med det
som holder oss

hver natt og hver dag.

Har du kraft under fotsålene

om du kjenner etter?

For noe holder.

Noe holder deg.

Noe holder ut sammen med deg.
Noe holder av deg.

Noe holder aldri opp.

Det er meningen at du er her. 

Januvár

Akkurat over målstreken til det forrige året

og samtidig på startstreken til et nytt.

Avslutninger og begynnelser

nye sider og fortsettelser

mens lyset forsiktig våkner 

over himmelkanten.

Nytt år gjør meg stille 

noe nølende

men klar.

Som da jeg var barn 

og stod øverst i skibakken 

i stum vinterluft

ventende 

på at kraft og mot 

skulle renne helt ut 

i tuppen av polvottene.

De voksne hang på stavene sine 

i bunnen av bakken og ropte:

"Kom an! 

"Rop Løype!"

Og jeg hvisket: 

"jah."

Men først er det alltid lov 

å være litt januvár.

Ord med sprekk og bortevekk

Jeg mister hørselen min.

Muligens faller den ut av øret mitt mens jeg sover?

- for jeg våkner hver dag i en stille boble med bilder til.

Deler av det er godt.

Jeg får mye ro.

Jeg blir ikke forstyrret.

Når det bare er meg

vet jeg ikke om 

alt jeg ikke hører.

Men når vi er sammen

ser jeg dere snakker.

Jeg ser småprat og spørsmål

og hilsen med vink

men hører bare hakk.

Alle ord får sprekk

og resten; borte vekk.

All verdas bjørketrær

Hver høst vil jeg gjerne bli som all verdas bjørketrær

bli som en av dem

om jeg legger pannen inntil barken

være finpinnet 

helt ut i ytterste gren

og rope høye oker-toner
gjennom taus og mørkegrønn granskau

stå orkester-gul i sola

eller skinne som hemmelig messing i tåka

- men alltid drysse tusenvis av biter 

ned 

ned

ned

som små plagg 

jeg kaster av meg

brått i et vindkast

eller stille 

stille

dag for dag.

Peis

Å ja...

sånn skal det være.

Jeg faller på plass 

i meg selv

som kjeks 

i krukke

som varm melk

i kopp.

Endelig 

kan kroppen 

sige

helt ut

i alle hjørnene sine.

Jeg rugger meg til rette

som en fornøyd fugl 

i pute-reir.

Punktert sufflé

I dag lukker jeg porten 

gjerder inn dagen. 

Alt utenfor stakitten 

er utenfor meg. 

Jeg synker heller ned i sofaen 

som en punktert sufflé 

og skrur av alt som piper og peker. 

Bare svake tikk fra klokka passer i dag 

samt suset fra kjøleskapet 

og pusten fra den grønne planten. 

Putene i sofaen blir vår mur 

og det mest kompliserte 

jeg forholder meg til er 

dine bein 

som fletter seg 

i mine.