Når jeg har det fint, - trenger jeg ikke så mye.

Når jeg har det fint, trenger jeg ikke så mye. 

Eller. 

Kanskje bare et hus. 

Kanskje trenger jeg bare et hus. Ja. Et hus med et stort vindu. Det trenger jeg. 

Og vinduet må ha en dyp vinduskarm der jeg kan sitte og se ut. Ut på... Kanskje et tre? Et stort tre med et fuglebrett i. Det er fint. Og der får fuglene mat. Og liten fugl, og stor fugl, og bustete fugl, og fugl med spisst nebb, og fugl med sorte briller: kan spise og være sammen. Og flokker med dompap kan sitte strødd rundt på greinene, og ligne tovet julepynt. Jah!

Bortsett fra dét, trenger jeg ikke mye. 

Neida. 

Jeg trenger ikke så mye når jeg har det fint. Da er det mer enn nok med en vinduskarm. Jah. Og at du kommer inn døra så klart. At du kommer inn døra med et smil slengt rundt halsen, og en pose dinglende fra den ene hånden. Og oppi der er det kanskje pærebrus? Sånn som sprinkler opp av glasset? Eller nye ullsokker med helt ny varme i? Eller egg. Jah! Kanskje egg? Egg fra naboens glade høner. Du vet, sånne med dyp gul plomme, som gjør at eggerøra minner om gulmalte hus i Stavern. Ja. Det er fint. Ditt smil og varmgule eggeplommer. Også kan vi spise eggerøre på rundstykker. Og mens vi spiser kan du fortelle om noe kjempespennende, sånn at vi kan sitte bøyd mot hverandre i ivrig lytting. Og så kan jeg fortelle noe kjempegøy, sånn at vi kan le. Begge to. Helt på likt. Med hodet bakover og forover i hikst og kast. Jah. Ja. 

Neida. Jeg trenger ikke mer enn det. 

Det er fint å ikke trenge så mye. Vi skal jo ikke eie mer enn 7 ting…

Men ... kanskje forresten. En god lenestol hadde vært fint å ha. En lenestol inni huset. Kanskje når vinduskarmen etterhvert blir litt hard å sitte i. Og kanskje litt kald. Men lenestolen er lun og myk og stor og holder meg tett inntil med ørelappene sine. Såh. Dét trenger jeg. Jah. 

Også en katt. 

Eller en liten hund. 

Eller to katter med lang pels. Eller tre trygge marsvin? Dyr som kan ligge i fanget mitt mens jeg sitter i lenestolen. Sitter i lenestolen med pærebrusmage, eggerøreånde og nyvarme ullsokker. Titter ut på treet med alle fuglene i. Og med det andre øyet mitt titter jeg på deg. Ja. Du. Du må jo sitte like ved. Helt tett inntil i en annen lenestol. Eller kanskje lenestolen er så brei at det er plass til oss begge? Og du skal spille chello. Eller ukulele kanskje? Og ha på deg cordfløyelsbukser jeg kan pjuske med, mens du synger litt muntert jazzete. Sånn som bare du kan. 

Men jeg trenger ikke mer enn det. 

Tror jeg.

Kjære barn; tegn!

Som alltid: trykk på tegningen for å se bedre. :-)

Tegn, - barn. Tegn!

Flammene spiser seg innover

men du og jeg kan fortsatt skape.

Tegne 

og lage 

og bygge 

og bli

til noe annet 

enn sammenknepet svart.

Så tegn, - barn. Tegn!

Så ligger jeg ved siden av deg 

og tegner med.

For dette gjør vi sammen

og dette kan vi klare

lage noe 

ikke ødelegge

bygge opp 

ikke rive ned.

Med blyant 

og mot 

og indre bilder

som gror 

som millioner av hager.

Og mens vi tegner 

er det noen andre som også skaper

som legger ord inntil ord

slipper fri alle toner

bygger 

og lager 

og skaper 

og blir

til sånn den er ment å være

denne verda. 

Løk

"Din løk!" sa han.

"Jaaa!" sa jeg. 

Hvem velger seg november?

Hvem velger seg november?

Jeg er blitt november-vissen 

med statisk pannelugg 

og sokke-lo mellom tærne.

Tørr, litt kald og uten smak.

Hvor ble det av solvarme veranda-puter

og norske jordbær i butikken? 

Nabobarna som hyler på trampolinen

og lukten av moped som knatrer forbi? 

Nå er alt frossent og døende. 

Det eneste som damper 

er hundene som legger varme bæsjer 

på hardt frossent gress. 

Det eneste som lyser opp gata vår 

er de som har strikkelue med farge på.

Hvem velger seg november?

ikke en eneste fugl eller et eneste pinnsvin 

- og ikke et eneste menneske heller? 

Skjærene tåler det 

men til og med de er litt november-sure

der de sitter 

under takmønet 

og prøver puffe seg varme i fjøra. 

November.

Nesten som er skjellsord. 

Nesten som å banne. 

"Hun er som november" 

- det er ikke et kompliment.

Men likevel

Likevel. 

Med grå himmel om dagen 

og svart himmel om natten

skjønner vi alltid (dog sakte) 

at det er vår oppgave å lage lysglimt. 

Og det er de små fine gjøremål som gjør at vi holder november ut. 

- ny lukt på dusjsåpen

- skrive en hemmelighet med kulepenn på armen

- ringe en veldig gammel venn 

- få kaffelattebart og sakte slikke den av

- bli stolt over at du har ordnet en julegave

- legge deg i sengen etter middag

- glede deg til noe

- gå ut i svarte kvelden og se pusten din i hodelyktlyset 

- eller bare tenke mye og lenge på solvarme verandaputer.