Er du med?

" S å å å m m æ æ æ æ r ´ n ! "

Jeg roper som et barn

ut i regnet

ut i tåka

og over hele den våte enga  

som legger seg 

klask 

mot bakken.

"Såmmær´n! 

Kom hiiiit!"

- men verden er helt stille. 

Den sluker ropene mine som en makuleringsmaskin

og spytter ut på andre siden

vanndammer 

og dryppende drypp

"Assa...!"

Jeg sukker

og dirrer 

og klør

etter shorts og varm hud

uten ull.

"Slutt å tull!"

kan jeg rope

- men...

- - - - - - - -

I kronisk sommerregn blir jeg trassig og vill

truer med å ri avgårde på den nærmeste kua jeg finner.

"Det vakk´e sånn det skulle være

dette været?"

Litago titter tomt på meg 

der jeg henger over gjerdet hennes

og planlegger ridetur til Playa del Fjanka

og Stranda del Sol.

Ei lita stund stopper hun å tygge drøv.

Hun titter på meg.

Hun tenker noe.

"Oi, er du med?"

Jeg er et skip

Jeg er et skip.

Et skinnende stolt skip
sigende ut fjorden
ut din fjord
mot havet
der bare jeg kan kaste skygge.

Jeg er et skip.
Og mitt skip er lastet
med håp
og plaster
og beinmarg

grensepåler
og dyp krumbøyd fortvilelse

skrapende irritasjon
og armer som
slår
oppgitt 
ut til siden.

Mitt skip er lastet med
ork
og voksenfjes
og munner
som snakker før de tenker

men også husking i høye svev
håpeboller
og hvit stakitt 
som naboen skravler ved.

-

Jeg seiler ut fjorden din.
Den mørke fjorden din.
Den som var så smal
at jeg ikke kunne snu på vei inn
jeg måtte sige
helt 
til det innerste
der brakkvannet stod.

Der snudde jeg.
Med snerk oppetter siden
og gress i propellen.

Men jeg snudde.

Et skinnende skip i en mørk fjord.
Hvem gjemte jeg meg for?
Hvem gjemte du meg for?
Tenkte du at hvis du
fortøyde meg stramt nok
så ville jeg bli til en jolle?
eller synke ned
i brakkvannet
ned til mudderet
til tapte fendere
og bildekk?

Jeg er et skip.
Jeg seiler der jeg må seile
med skarp baug gjennom bølgene
og stolt mast som står
rett opp
kjenner jeg sjøluften
ønske meg velkommen.

Utestemme mot altfor stille sorg

Jeg trenger å fortelle min historie.

Plutselig 
plutselig 
er det bare nok

nok stille sorg 
og kvalmende ordløshet
silkehansker
overflate 
belegg 
hinne
som får meg til å forsvinne.

Jeg vil bruke utestemme om alt som ikke ble.

Utestemme.

Jeg trenger å ta den plassen jeg faktisk tar 
nå vil jeg bråke med sorgen min
spjære ut av snill&grei
skramle med det stygge
ikke lenger brette meg sammen 
til en hendig størrelse for deg
eller smile meg liten.

Jeg trenger å fortelle min historie.

Jeg har vært altfor stille 
og altfor snill 
altfor lenge.

Jeg løftet plutselig hodet i kveld
og så rundt meg
våknet fra den forstummende glasuren 
som har tørket over meg i årevis. 

Så nå:
Prat!

Prat 
og skriv
og pust
-
pust
og fres 
og pes 
og skriv fritt
skriv fram
hent det gamle 
og skriv om det 
gamle 
og det nye 
framover
for min egen skyld.

Jeg trenger å fortelle min historie.

Hensynet til andre 
har gjort meg hensynsløs til meg selv
og jeg har latt meg selv størkne 
i en lissomsnill stillhet.

Ingenting ordentlig vokser ut av sånt.

Hvertfall ikke den jeg egentlig er.