Når jeg har det fint, - trenger jeg ikke så mye.

Når jeg har det fint, trenger jeg ikke så mye. 

Eller. 

Kanskje bare et hus. 

Kanskje trenger jeg bare et hus. Ja. Et hus med et stort vindu. Det trenger jeg. 

Og vinduet må ha en dyp vinduskarm der jeg kan sitte og se ut. Ut på... Kanskje et tre? Et stort tre med et fuglebrett i. Det er fint. Og der får fuglene mat. Og liten fugl, og stor fugl, og bustete fugl, og fugl med spisst nebb, og fugl med sorte briller: kan spise og være sammen. Og flokker med dompap kan sitte strødd rundt på greinene, og ligne tovet julepynt. Jah!

Bortsett fra dét, trenger jeg ikke mye. 

Neida. 

Jeg trenger ikke så mye når jeg har det fint. Da er det mer enn nok med en vinduskarm. Jah. Og at du kommer inn døra så klart. At du kommer inn døra med et smil slengt rundt halsen, og en pose dinglende fra den ene hånden. Og oppi der er det kanskje pærebrus? Sånn som sprinkler opp av glasset? Eller nye ullsokker med helt ny varme i? Eller egg. Jah! Kanskje egg? Egg fra naboens glade høner. Du vet, sånne med dyp gul plomme, som gjør at eggerøra minner om gulmalte hus i Stavern. Ja. Det er fint. Ditt smil og varmgule eggeplommer. Også kan vi spise eggerøre på rundstykker. Og mens vi spiser kan du fortelle om noe kjempespennende, sånn at vi kan sitte bøyd mot hverandre i ivrig lytting. Og så kan jeg fortelle noe kjempegøy, sånn at vi kan le. Begge to. Helt på likt. Med hodet bakover og forover i hikst og kast. Jah. Ja. 

Neida. Jeg trenger ikke mer enn det. 

Det er fint å ikke trenge så mye. Vi skal jo ikke eie mer enn 7 ting…

Men ... kanskje forresten. En god lenestol hadde vært fint å ha. En lenestol inni huset. Kanskje når vinduskarmen etterhvert blir litt hard å sitte i. Og kanskje litt kald. Men lenestolen er lun og myk og stor og holder meg tett inntil med ørelappene sine. Såh. Dét trenger jeg. Jah. 

Også en katt. 

Eller en liten hund. 

Eller to katter med lang pels. Eller tre trygge marsvin? Dyr som kan ligge i fanget mitt mens jeg sitter i lenestolen. Sitter i lenestolen med pærebrusmage, eggerøreånde og nyvarme ullsokker. Titter ut på treet med alle fuglene i. Og med det andre øyet mitt titter jeg på deg. Ja. Du. Du må jo sitte like ved. Helt tett inntil i en annen lenestol. Eller kanskje lenestolen er så brei at det er plass til oss begge? Og du skal spille chello. Eller ukulele kanskje? Og ha på deg cordfløyelsbukser jeg kan pjuske med, mens du synger litt muntert jazzete. Sånn som bare du kan. 

Men jeg trenger ikke mer enn det. 

Tror jeg.

Kjære barn; tegn!

Som alltid: trykk på tegningen for å se bedre. :-)

Tegn, - barn. Tegn!

Flammene spiser seg innover

men du og jeg kan fortsatt skape.

Tegne 

og lage 

og bygge 

og bli

til noe annet 

enn sammenknepet svart.

Så tegn, - barn. Tegn!

Så ligger jeg ved siden av deg 

og tegner med.

For dette gjør vi sammen

og dette kan vi klare

lage noe 

ikke ødelegge

bygge opp 

ikke rive ned.

Med blyant 

og mot 

og indre bilder

som gror 

som millioner av hager.

Og mens vi tegner 

er det noen andre som også skaper

som legger ord inntil ord

slipper fri alle toner

bygger 

og lager 

og skaper 

og blir

til sånn den er ment å være

denne verda. 

Sånt som går sakte i desember

Trykk på bildet for å se det i bedre oppløsning.   :-*

1. Å skrelle en klementin med tynt skall.

2. Å våkne ordentlig.

3. Å vente på om katten skal ut.

4. Å gå i snø.

5. Dra over! (votter, sokk, støvel, strømpis.)

6. Å tenke lenge på om det er et lurt kjøp.

7. Å få vekk snø fra nedi nakken.

8. Å se på at noe skal koke.

9. Å bli vant til naboens julebelysning.

10. Å skrive julekort med dårlig kulepenn.

11. En barndom.

Det er noe med november

Trykk på bildet for å se det bedre.

Det er noe med november

noe øde

noe stille

noe størknet

men noe trygt

noe pistrete og stygt

noe lunt

noe som lyser

- i alt som ble skumt

noe vennlig

noe vanlig

noe kjedelig

noe dumt.

Alle fyrer og alle dupper

av i leselampens skinn

inni tåka sitter kråka

og kald katte vil gjerne inn.

Romjul

Rusle-snu og rusle-syner

Desember rusler avsted. 

Og med mørket krypende innover i begge ender

blir det bare en liten glippe dagslys igjen på midten. 

Og mens ungen min spiser julekalendersjokolade til frokost

og stadig ser syner av nissen utenfor 

teller jeg stille ned til solsnu om fire dager. 

Prikkefuglen i Kongletreet

Så bruser de største kamphanene med fjøra igjen

og krangler og slåss så alt blir til støv.

Men i min krok av verda 

har Prikkefuglen slått seg til i Kongletreet

og uten at nesten noen ser det

samler den konglefrø med ivrig nøysomhet. 

Samler og gjemmer. 

Samler og spiser litt. 

Samler, sorterer og gleder seg. 

Dag etter dag, morgen som kveld. 

Av og til flakser den høyt opp i Kongletreet og hviler der

- uten at nesten noen ser det.

Jeg bor et sted der ikke alt blir til støv.

Det er en skjør luksus og en dyp glede.

Her får kongletrær vokse seg store

og både folk og prikkefugler

får samle, sortere og glede seg 

- i fred. 

(Med litt mer kunnskap lærte jeg at Prikkefuglen er en Sibirnøttekråke. Og Kongletreet en Sembrafuru.) Les mer her: https://snl.no/n%C3%B8ttekr%C3%A5ke

Kom da!

Kom da! 

Vi stikker. 

Pakker ditt 

og datt 

i sekken 

og drar 

til Madagaskar 

eller Beirut 

eller bare ned til bringebærhekken. 

Samma det vel! 

Kom da! 

Jeg har med plaster og yatzy. 

Du har med mormors blomstrete ullpledd. 

Det klør litt 

mot bare bein 

men samma det! 

For vi to... 

Vi. 

Oss. 

Tullebukkene. 

Vi passer sammen. 

Som ull og sau. 

Som saus og potet. 

Som yatzy og solkrem. 

Som du og jeg. 

Og saft og sugerør og tegneserier og konfekt; 

- det viktigste er med. 

Husket vi pass? 

Samma det! 

Kom da!