Viser innlegg med etiketten årstider. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten årstider. Vis alle innlegg

21 november 2024

Det er noe med november

Trykk på bildet for å se det bedre.

Det er noe med november
noe øde
noe stille
noe størknet
men noe trygt
noe pistrete og stygt
noe lunt
noe som lyser
- i alt som ble skumt
noe vennlig
noe vanlig
noe kjedelig
noe dumt.

Alle fyrer og alle dupper
av i leselampens skinn
inni tåka sitter kråka
og kald katte vil gjerne inn.

17 juli 2024

Er du med?


" S å å å m m æ æ æ æ r ´ n ! "
Jeg roper som et barn
ut i regnet
ut i tåka
og over hele den våte enga  
som legger seg 
klask 
mot bakken.

"Såmmær´n! 
Kom hiiiit!"

- men verden er helt stille. 
Den sluker ropene mine som en makuleringsmaskin
og spytter ut på andre siden
vanndammer 
og dryppende drypp

"Assa...!"

Jeg sukker
og dirrer 
og klør
etter shorts og varm hud
uten ull.

"Slutt å tull!"
kan jeg rope
- men...

- - - - - - - -

I kronisk sommerregn blir jeg trassig og vill
truer med å ri avgårde på den nærmeste kua jeg finner.
"Det vakk´e sånn det skulle være
dette været?"

Litago titter tomt på meg 
der jeg henger over gjerdet hennes
og planlegger ridetur til Playa del Fjanka
og Stranda del Sol.

Ei lita stund stopper hun å tygge drøv.
Hun titter på meg.
Hun tenker noe.

"Oi, er du med?"


21 januar 2024

Januvár



Akkurat over målstreken til det forrige året
og samtidig på startstreken til et nytt.

Avslutninger og begynnelser
nye sider og fortsettelser
mens lyset forsiktig våkner 
over himmelkanten.

Nytt år gjør meg stille 
noe nølende
men klar.
Som da jeg var barn 
og stod øverst i skibakken 
i stum vinterluft
ventende 
på at kraft og mot 
skulle renne helt ut 
i tuppen av polvottene.

De voksne hang på stavene sine 
i bunnen av bakken og ropte:
"Kom an! 
"Rop Løype!"

Og jeg hvisket: 
"jah."

Men først er det alltid lov 
å være litt januvár.

13 november 2023

Hvem velger seg november?


Hvem velger seg november?

Jeg er blitt november-vissen 
med statisk pannelugg 
og sokke-lo mellom tærne.
Tørr, litt kald og uten smak.

Hvor ble det av solvarme veranda-puter
og norske jordbær i butikken? 
Nabobarna som hyler på trampolinen
og lukten av moped som knatrer forbi? 

Nå er alt frossent og døende. 
Det eneste som damper 
er hundene som legger varme bæsjer 
på hardt frossent gress. 
Det eneste som lyser opp gata vår 
er de som har strikkelue med farge på.

Hvem velger seg november?
ikke en eneste fugl eller et eneste pinnsvin 
- og ikke et eneste menneske heller? 

Skjærene tåler det 
men til og med de er litt november-sure
der de sitter 
under takmønet 
og prøver puffe seg varme i fjøra. 

November.
Nesten som er skjellsord. 
Nesten som å banne. 
"Hun er som november" 
- det er ikke et kompliment.

Men likevel
Likevel. 
Med grå himmel om dagen 
og svart himmel om natten
skjønner vi alltid (dog sakte) 
at det er vår oppgave å lage lysglimt. 

Og det er de små fine gjøremål som gjør at vi holder november ut. 
- ny lukt på dusjsåpen
- skrive en hemmelighet med kulepenn på armen
- ringe en veldig gammel venn 
- få kaffelattebart og sakte slikke den av
- bli stolt over at du har ordnet en julegave
- legge deg i sengen etter middag
- glede deg til noe
- gå ut i svarte kvelden og se pusten din i hodelyktlyset 

- eller bare tenke mye og lenge på solvarme verandaputer.