Når passer det?

(Av og til er det deilig å bare lage rare ting.)

Vente-vår

Ikke mas på det som spirer

verken det i vinduskarmen

eller det inne i deg selv.

(Hm... Testet ut ny teknikk. Jobbet direkte på blyantskissen, istedenfor å ren-tegne med penn. Ville ha et litt møkkete uttrykk. Som jo følger med når man driver med jord og frø. Og bikkje :-)

Hjerte Har´n

Der var du igjen

eller

er det faktisk jeg som er her igjen?

Ja, det er sånn det er.
Her er jeg igjen.

Klar til å løpe etter deg

fordi du har lagt igjen 

et hjerte på bildet mitt

som om det er Har´n vi leker ...

Det uten navn

Kan du kjenne at noe holder deg?

At noe støtter deg

tross alt?

Om du legger fra deg den triste blå følelsen
all grusen i magen
og alt du skulle ønske ble annerledes.

Ny snø faller på gammel snø
og noe uten navn holder deg også i dag.

Sammen med ulljakka
og sokkene
og trusa med slapp strikk.

Om alt som fins bare får være.
Om du kan sitte ved siden av alt som fins
og også bare være
sammen
med det
som holder oss

hver natt og hver dag.

Har du kraft under fotsålene

om du kjenner etter?

For noe holder.

Noe holder deg.

Noe holder ut sammen med deg.
Noe holder av deg.

Noe holder aldri opp.

Det er meningen at du er her. 

Ildhesten

(Kanskje har du fått med deg at ildhestens år har startet? Jeg tenker litt på det. Hvordan ser ildhesten ut? Er vi klare til å komme oss upp upp upp på hæsten..? Er ildhesten for stor? Eller må den kanskje være ekstra svær?)

Den trøtte våren

Mange blir til vår, - om våren. 

De spirer om kapp med gresset

og knopper seg yndig

småløper lett på fortauet 

med nyvasket hår 

duftende 

svingende 

gjennom luften

og snur seg leende 

etter et hoppende ekorn 

eller en kjekk mann. 

-

Jeg har venninner som sykler så leende og glade 

at det ser ut som om de spiser hele verden på vei til jobb. 

Og hjem fra jobb også, 

gaper de over alt de ser 

mens de sykler sterkt og stødig.

De er fulle av 

lyst&driv

ja&latter

muligheter&mirakler.

Jeg er ikke sånn om våren. 

Når våren kommer er jeg helt tynnslitt.

Som en nattevakt ferdig på jobb. 

Nå tusler jeg hakkete ut i vårbråket

blek og omsorgstrøtt 

med kun en innskrumpet gulrot i matboksen. 

Jeg har ikke mer å gi. 

Vinteren tok alt. 

Når våren kommer er jeg tom som et tørket vepsebol

jeg bare flasser og flyr bortover veien

i virvelvinden etter venninnen min på sykkel.

Så dette er et lite trøstevers til alle som myser mot vårlyset 

og syns det er litt mye. 

Til oss som ikke strutter eller svinger eller ler høyt

men som sitter stivt og skjevt på balkongen 

til langt uti mai før vi våkner på ordentlig. 

Når jeg har det fint, - trenger jeg ikke så mye.

Når jeg har det fint, trenger jeg ikke så mye. 

Eller. 

Kanskje bare et hus. 

Kanskje trenger jeg bare et hus. Ja. Et hus med et stort vindu. Det trenger jeg. 

Og vinduet må ha en dyp vinduskarm der jeg kan sitte og se ut. Ut på... Kanskje et tre? Et stort tre med et fuglebrett i. Det er fint. Og der får fuglene mat. Og liten fugl, og stor fugl, og bustete fugl, og fugl med spisst nebb, og fugl med sorte briller: kan spise og være sammen. Og flokker med dompap kan sitte strødd rundt på greinene, og ligne tovet julepynt. Jah!

Bortsett fra dét, trenger jeg ikke mye. 

Neida. 

Jeg trenger ikke så mye når jeg har det fint. Da er det mer enn nok med en vinduskarm. Jah. Og at du kommer inn døra så klart. At du kommer inn døra med et smil slengt rundt halsen, og en pose dinglende fra den ene hånden. Og oppi der er det kanskje pærebrus? Sånn som sprinkler opp av glasset? Eller nye ullsokker med helt ny varme i? Eller egg. Jah! Kanskje egg? Egg fra naboens glade høner. Du vet, sånne med dyp gul plomme, som gjør at eggerøra minner om gulmalte hus i Stavern. Ja. Det er fint. Ditt smil og varmgule eggeplommer. Også kan vi spise eggerøre på rundstykker. Og mens vi spiser kan du fortelle om noe kjempespennende, sånn at vi kan sitte bøyd mot hverandre i ivrig lytting. Og så kan jeg fortelle noe kjempegøy, sånn at vi kan le. Begge to. Helt på likt. Med hodet bakover og forover i hikst og kast. Jah. Ja. 

Neida. Jeg trenger ikke mer enn det. 

Det er fint å ikke trenge så mye. Vi skal jo ikke eie mer enn 7 ting…

Men ... kanskje forresten. En god lenestol hadde vært fint å ha. En lenestol inni huset. Kanskje når vinduskarmen etterhvert blir litt hard å sitte i. Og kanskje litt kald. Men lenestolen er lun og myk og stor og holder meg tett inntil med ørelappene sine. Såh. Dét trenger jeg. Jah. 

Også en katt. 

Eller en liten hund. 

Eller to katter med lang pels. Eller tre trygge marsvin? Dyr som kan ligge i fanget mitt mens jeg sitter i lenestolen. Sitter i lenestolen med pærebrusmage, eggerøreånde og nyvarme ullsokker. Titter ut på treet med alle fuglene i. Og med det andre øyet mitt titter jeg på deg. Ja. Du. Du må jo sitte like ved. Helt tett inntil i en annen lenestol. Eller kanskje lenestolen er så brei at det er plass til oss begge? Og du skal spille chello. Eller ukulele kanskje? Og ha på deg cordfløyelsbukser jeg kan pjuske med, mens du synger litt muntert jazzete. Sånn som bare du kan. 

Men jeg trenger ikke mer enn det. 

Tror jeg.

Kjære barn; tegn!

Som alltid: trykk på tegningen for å se bedre. :-)

Tegn, - barn. Tegn!

Flammene spiser seg innover

men du og jeg kan fortsatt skape.

Tegne 

og lage 

og bygge 

og bli

til noe annet 

enn sammenknepet svart.

Så tegn, - barn. Tegn!

Så ligger jeg ved siden av deg 

og tegner med.

For dette gjør vi sammen

og dette kan vi klare

lage noe 

ikke ødelegge

bygge opp 

ikke rive ned.

Med blyant 

og mot 

og indre bilder

som gror 

som millioner av hager.

Og mens vi tegner 

er det noen andre som også skaper

som legger ord inntil ord

slipper fri alle toner

bygger 

og lager 

og skaper 

og blir

til sånn den er ment å være

denne verda. 

Sånt som går sakte i desember

Trykk på bildet for å se det i bedre oppløsning.   :-*

1. Å skrelle en klementin med tynt skall.

2. Å våkne ordentlig.

3. Å vente på om katten skal ut.

4. Å gå i snø.

5. Dra over! (votter, sokk, støvel, strømpis.)

6. Å tenke lenge på om det er et lurt kjøp.

7. Å få vekk snø fra nedi nakken.

8. Å se på at noe skal koke.

9. Å bli vant til naboens julebelysning.

10. Å skrive julekort med dårlig kulepenn.

11. En barndom.

Hurra - begynner på´n igjen!

HEI mine gode lesere!

Nå er det lenge siden juli og siste dryppende tegning&strek. I mellom tiden har jeg hatt åpent galleri både her og der, og det har vært fint og sommertravelt. Nå derimot er det vintertid, og tempo skrus ned. Da er det nydelig å være tilbake her på bloggen, og tegne små ting til dere utover vinteren.

Jeg varmer opp med en beskrivelse av måneden som er nå. Det er en lettbeint måte å komme i gang igjen på.

Gode dager til deg!

Det er noe med november

Trykk på bildet for å se det bedre.

Det er noe med november

noe øde

noe stille

noe størknet

men noe trygt

noe pistrete og stygt

noe lunt

noe som lyser

- i alt som ble skumt

noe vennlig

noe vanlig

noe kjedelig

noe dumt.

Alle fyrer og alle dupper

av i leselampens skinn

inni tåka sitter kråka

og kald katte vil gjerne inn.

Er du med?

" S å å å m m æ æ æ æ r ´ n ! "

Jeg roper som et barn

ut i regnet

ut i tåka

og over hele den våte enga  

som legger seg 

klask 

mot bakken.

"Såmmær´n! 

Kom hiiiit!"

- men verden er helt stille. 

Den sluker ropene mine som en makuleringsmaskin

og spytter ut på andre siden

vanndammer 

og dryppende drypp

"Assa...!"

Jeg sukker

og dirrer 

og klør

etter shorts og varm hud

uten ull.

"Slutt å tull!"

kan jeg rope

- men...

- - - - - - - -

I kronisk sommerregn blir jeg trassig og vill

truer med å ri avgårde på den nærmeste kua jeg finner.

"Det vakk´e sånn det skulle være

dette været?"

Litago titter tomt på meg 

der jeg henger over gjerdet hennes

og planlegger ridetur til Playa del Fjanka

og Stranda del Sol.

Ei lita stund stopper hun å tygge drøv.

Hun titter på meg.

Hun tenker noe.

"Oi, er du med?"

Trivelig Tistel

I mange år har sommeren ikke passet til deg. 

Du har krøket deg sammen

når alt har spirt

og vært beige

i blomsterenga.

Sommeren har ledd høyt ut i vinden

du har ikke ledd innerst inne engang.

Sånn har det vært.

Sommeren&du.

Upassende i hverandres selskap.

Og i all skamfullhet har du savnet mørket du kan gjemme deg i

- midt i juli.

Men alt er foranderlig.

Og igjen er sommeren og du nære venninner.

Med lys glede

hud som samler

og drømmer som modner på varme dager.

Det kjennes som om du har fått stilk

og en struttende aura.

Likevel kan ingen plukke deg.

Dét er en trassig og deilig glede.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 

Hva gjør sommeren med deg, kjære leser?

Jeg håper du vet at beige-uten-aura også er okei.

Kanskje til og med helt nødvendig.

Løk

"Din løk!" sa han.

"Jaaa!" sa jeg. 

Mangle

"Jeg mangler ikke noe" 

sier jeg høyt.

Selv om ensomheten

sitter tett inntil

og måler meg 

med mysende øyne.

"Jeg mangler ikke noe" sier jeg

høyt 

trassig

rolig

modig.

For mangler jeg noe 

er jeg ikke riktig.

Mangler jeg noe 

er jeg feil 

og full av huller 

jeg bare snubler i.

"Jeg mangler ikke noe", sier jeg 

selv om jeg strekker meg 

etter alle fornemmelser jeg kan holde i hånden 

eller lukte i hårfestet. 

Jeg nekter å mangle. 

Jeg nekter å være manglende.

Jeg mangler ikke noe.

.

.

.

.

Men jeg ønsker meg mye. 

Ingenting faller ut av munnen

Jeg har så lyst til å skrive igjen!

Skriving fyller opp

og flytter rot til orden.

Men en tåke har flyttet inn. 

Den visker ut alt jeg prøver uttrykke

som hvite ark som ikke tar imot blekk.

Faller det inn et ord i meg

faller det av i neste sekund

og ingenting faller ut av munnen min.

Men tåke har også sin plass.

Selv om den ikke hylles

foreviges

eller jubles over på festdager.

Kanskje er innvendig tåke et hvileskjær?

To lyttende øyne?

Blankt papir som venter?

Kanskje er det klokskap som hever?

Stillheten som må være der før lyden begynner.

Sukk&smuler

Dagene går kant i kant med hverandre

pyntet med smuler

og utoversparket kattesand

og jeg tenker:

"det er nå det er lettest å gi opp."

Når vi er over på lysets halvår

siger symptomene 

på mørketidskampen inn

som en hard gjeld.

Jeg ser ikke forskjell 

på en søndag

og en onsdag.

De har alle tannkrem på badegulvet

og nedtråkket spaghetti i putene.

Så det er nå jeg trenger deg.

Nå.

På det mest februarflate og fattige.

Det er fortsatt for lenge til sykkelfart gjennom håret

men du kunne jo ha strøket varmt gjennom håret mitt du?

- og stablet gjeld og smuler og nyvasket tøy

til myke åser

som i et sommerlandskap.

- - -

Jeg vil mye heller gå kant i kant med deg

så kant i kant 

og tett i tett

som på tandemsykkel gjennom 

gørra (- eller livet da, som det også kalles.)

Januvár

Akkurat over målstreken til det forrige året

og samtidig på startstreken til et nytt.

Avslutninger og begynnelser

nye sider og fortsettelser

mens lyset forsiktig våkner 

over himmelkanten.

Nytt år gjør meg stille 

noe nølende

men klar.

Som da jeg var barn 

og stod øverst i skibakken 

i stum vinterluft

ventende 

på at kraft og mot 

skulle renne helt ut 

i tuppen av polvottene.

De voksne hang på stavene sine 

i bunnen av bakken og ropte:

"Kom an! 

"Rop Løype!"

Og jeg hvisket: 

"jah."

Men først er det alltid lov 

å være litt januvár.

Ord med sprekk og bortevekk

Jeg mister hørselen min.

Muligens faller den ut av øret mitt mens jeg sover?

- for jeg våkner hver dag i en stille boble med bilder til.

Deler av det er godt.

Jeg får mye ro.

Jeg blir ikke forstyrret.

Når det bare er meg

vet jeg ikke om 

alt jeg ikke hører.

Men når vi er sammen

ser jeg dere snakker.

Jeg ser småprat og spørsmål

og hilsen med vink

men hører bare hakk.

Alle ord får sprekk

og resten; borte vekk.

Romjul