Skriving fyller opp
og flytter rot til orden.
Men en tåke har flyttet inn.
Den visker ut alt jeg prøver uttrykke
som hvite ark som ikke tar imot blekk.
Faller det inn et ord i meg
faller det av i neste sekund
og ingenting faller ut av munnen min.
Men tåke har også sin plass.
Selv om den ikke hylles
foreviges
eller jubles over på festdager.
Kanskje er innvendig tåke et hvileskjær?
To lyttende øyne?
Blankt papir som venter?
Kanskje er det klokskap som hever?
Stillheten som må være der før lyden begynner.
