De spirer om kapp med gresset
og knopper seg yndig
småløper lett på fortauet
med nyvasket hår
duftende
svingende
gjennom luften
og snur seg leende
etter et hoppende ekorn
eller en kjekk mann.
-
Jeg har venninner som sykler så leende og glade
at det ser ut som om de spiser hele verden på vei til jobb.
Og hjem fra jobb også,
gaper de over alt de ser
mens de sykler sterkt og stødig.
De er fulle av
lyst&driv
ja&latter
muligheter&mirakler.
Jeg er ikke sånn om våren.
Når våren kommer er jeg helt tynnslitt.
Som en nattevakt ferdig på jobb.
Nå tusler jeg hakkete ut i vårbråket
blek og omsorgstrøtt
med kun en innskrumpet gulrot i matboksen.
Jeg har ikke mer å gi.
Vinteren tok alt.
Når våren kommer er jeg tom som et tørket vepsebol
jeg bare flasser og flyr bortover veien
i virvelvinden etter venninnen min på sykkel.
Så dette er et lite trøstevers til alle som myser mot vårlyset
og syns det er litt mye.
Til oss som ikke strutter eller svinger eller ler høyt
men som sitter stivt og skjevt på balkongen
til langt uti mai før vi våkner på ordentlig.
