Viser innlegg med etiketten yes. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten yes. Vis alle innlegg

15 mars 2025

Når jeg har det fint, - trenger jeg ikke så mye.

Når jeg har det fint, trenger jeg ikke så mye. 

Eller. 
Kanskje bare et hus. 
Kanskje trenger jeg bare et hus. Ja. Et hus med et stort vindu. Det trenger jeg. 

Og vinduet må ha en dyp vinduskarm der jeg kan sitte og se ut. Ut på... Kanskje et tre? Et stort tre med et fuglebrett i. Det er fint. Og der får fuglene mat. Og liten fugl, og stor fugl, og bustete fugl, og fugl med spisst nebb, og fugl med sorte briller: kan spise og være sammen. Og flokker med dompap kan sitte strødd rundt på greinene, og ligne tovet julepynt. Jah!
Bortsett fra dét, trenger jeg ikke mye. 

Neida. 
Jeg trenger ikke så mye når jeg har det fint. Da er det mer enn nok med en vinduskarm. Jah. Og at du kommer inn døra så klart. At du kommer inn døra med et smil slengt rundt halsen, og en pose dinglende fra den ene hånden. Og oppi der er det kanskje pærebrus? Sånn som sprinkler opp av glasset? Eller nye ullsokker med helt ny varme i? Eller egg. Jah! Kanskje egg? Egg fra naboens glade høner. Du vet, sånne med dyp gul plomme, som gjør at eggerøra minner om gulmalte hus i Stavern. Ja. Det er fint. Ditt smil og varmgule eggeplommer. Også kan vi spise eggerøre på rundstykker. Og mens vi spiser kan du fortelle om noe kjempespennende, sånn at vi kan sitte bøyd mot hverandre i ivrig lytting. Og så kan jeg fortelle noe kjempegøy, sånn at vi kan le. Begge to. Helt på likt. Med hodet bakover og forover i hikst og kast. Jah. Ja. 

Neida. Jeg trenger ikke mer enn det. 
Det er fint å ikke trenge så mye. Vi skal jo ikke eie mer enn 7 ting…

Men ... kanskje forresten. En god lenestol hadde vært fint å ha. En lenestol inni huset. Kanskje når vinduskarmen etterhvert blir litt hard å sitte i. Og kanskje litt kald. Men lenestolen er lun og myk og stor og holder meg tett inntil med ørelappene sine. Såh. Dét trenger jeg. Jah. 

Også en katt. 
Eller en liten hund. 
Eller to katter med lang pels. Eller tre trygge marsvin? Dyr som kan ligge i fanget mitt mens jeg sitter i lenestolen. Sitter i lenestolen med pærebrusmage, eggerøreånde og nyvarme ullsokker. Titter ut på treet med alle fuglene i. Og med det andre øyet mitt titter jeg på deg. Ja. Du. Du må jo sitte like ved. Helt tett inntil i en annen lenestol. Eller kanskje lenestolen er så brei at det er plass til oss begge? Og du skal spille chello. Eller ukulele kanskje? Og ha på deg cordfløyelsbukser jeg kan pjuske med, mens du synger litt muntert jazzete. Sånn som bare du kan. 
Men jeg trenger ikke mer enn det. 

Tror jeg.

29 september 2023

30 mai 2021

Jeg er et skip



Jeg er et skip.

Et skinnende stolt skip
sigende ut fjorden
ut din fjord
mot havet
der bare jeg kan kaste skygge.

Jeg er et skip.
Og mitt skip er lastet
med håp
og plaster
og beinmarg

grensepåler
og dyp krumbøyd fortvilelse

skrapende irritasjon
og armer som
slår
oppgitt
ut til siden.

Mitt skip er lastet med
ork
og voksenfjes
og munner
som snakker før de tenker

men også husking i høye svev
håpeboller
og hvit stakitt
som naboen skravler ved.

-

Jeg seiler ut fjorden din.
Den mørke fjorden din.
Den som var så smal
at jeg ikke kunne snu på vei inn
jeg måtte sige
helt
til det innerste
der brakkvannet stod.

Der snudde jeg.
Med snerk oppetter siden
og gress i propellen.

Men jeg snudde.

Et skinnende skip i en mørk fjord.
Hvem gjemte jeg meg for?
Hvem gjemte du meg for?
Tenkte du at hvis du
fortøyde meg stramt nok
så ville jeg bli til en jolle?
eller synke ned
i brakkvannet
ned til mudderet
til tapte fendere
og bildekk?

Jeg er et skip.
Jeg seiler der jeg må seile
med skarp baug gjennom bølgene
og stolt mast som står
rett opp
kjenner jeg sjøluften
ønske meg velkommen.