Dagene går kant i kant med hverandre
pyntet med smuler
og utoversparket kattesand
og jeg tenker:
"det er nå det er lettest å gi opp."
Når vi er over på lysets halvår
siger symptomene
på mørketidskampen inn
som en hard gjeld.
Jeg ser ikke forskjell
på en søndag
og en onsdag.
De har alle tannkrem på badegulvet
og nedtråkket spaghetti i putene.
Så det er nå jeg trenger deg.
Nå.
På det mest februarflate og fattige.
Det er fortsatt for lenge til sykkelfart gjennom håret
men du kunne jo ha strøket varmt gjennom håret mitt du?
- og stablet gjeld og smuler og nyvasket tøy
til myke åser
som i et sommerlandskap.
- - -
Jeg vil mye heller gå kant i kant med deg
så kant i kant
og tett i tett
som på tandemsykkel gjennom
gørra (- eller livet da, som det også kalles.)
