Trivelig Tistel

I mange år har sommeren ikke passet til deg. 

Du har krøket deg sammen

når alt har spirt

og vært beige

i blomsterenga.

Sommeren har ledd høyt ut i vinden

du har ikke ledd innerst inne engang.

Sånn har det vært.

Sommeren&du.

Upassende i hverandres selskap.

Og i all skamfullhet har du savnet mørket du kan gjemme deg i

- midt i juli.

Men alt er foranderlig.

Og igjen er sommeren og du nære venninner.

Med lys glede

hud som samler

og drømmer som modner på varme dager.

Det kjennes som om du har fått stilk

og en struttende aura.

Likevel kan ingen plukke deg.

Dét er en trassig og deilig glede.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 

Hva gjør sommeren med deg, kjære leser?

Jeg håper du vet at beige-uten-aura også er okei.

Kanskje til og med helt nødvendig.

2022

Kan du ha vinger, 2022? 

Kan du bære oss igjennom? 

Fly oss stødig over 

så vi ikke går oss bort 

ned 

i 

mellom. 

Kan du ha plass til mange, 2022? 

Helst alle sammen som dypt trenger det? 

Fly oss stødig over 

så vi ikke går oss bort 

ned 

i 

mellom. 

Vi hadde høye håp før, 2022. 

Vi kunne dure på 

uten moll 

med nyfødt tro 

og et treffsikkert mot. 

Vi fløy stødig over 

helt selv 

og gikk oss ikke bort 

ned 

i 

mellom 

Men så ble verden rar, 2022. 

Gleden fester seg ikke slik den pleier 

og gult og grønt 

som før ble blått 

blir vått i vått 

helt mørkegrått 

og vi glemmer alt som fortsatt er fint 

og husker alt vi er redd for. 

Så kan du bære oss, 2022? 

Kan du holde oss inntil 

tett og tålmodig? 

Og tåle oss 

mens vi tviler 

og tåle oss 

mens vi håper 

og tåle oss 

mens vi husker det vi glemte 

ned 

i 

mellom. 

(Jeg ble ikke enig med meg selv. Skulle jeg tegne en eller to. Velg den du liker best.)

Jeg er et skip

Jeg er et skip.

Et skinnende stolt skip
sigende ut fjorden
ut din fjord
mot havet
der bare jeg kan kaste skygge.

Jeg er et skip.
Og mitt skip er lastet
med håp
og plaster
og beinmarg

grensepåler
og dyp krumbøyd fortvilelse

skrapende irritasjon
og armer som
slår
oppgitt 
ut til siden.

Mitt skip er lastet med
ork
og voksenfjes
og munner
som snakker før de tenker

men også husking i høye svev
håpeboller
og hvit stakitt 
som naboen skravler ved.

-

Jeg seiler ut fjorden din.
Den mørke fjorden din.
Den som var så smal
at jeg ikke kunne snu på vei inn
jeg måtte sige
helt 
til det innerste
der brakkvannet stod.

Der snudde jeg.
Med snerk oppetter siden
og gress i propellen.

Men jeg snudde.

Et skinnende skip i en mørk fjord.
Hvem gjemte jeg meg for?
Hvem gjemte du meg for?
Tenkte du at hvis du
fortøyde meg stramt nok
så ville jeg bli til en jolle?
eller synke ned
i brakkvannet
ned til mudderet
til tapte fendere
og bildekk?

Jeg er et skip.
Jeg seiler der jeg må seile
med skarp baug gjennom bølgene
og stolt mast som står
rett opp
kjenner jeg sjøluften
ønske meg velkommen.