Jeg er et skip.
Et skinnende stolt skip
sigende ut fjorden
ut din fjord
mot havet
der bare jeg kan kaste skygge.
Jeg er et skip.
Og mitt skip er lastet
med håp
og plaster
og beinmarg
grensepåler
og dyp krumbøyd fortvilelse
skrapende irritasjon
og armer som
slår
oppgitt
ut til siden.
Mitt skip er lastet med
ork
og voksenfjes
og munner
som snakker før de tenker
men også husking i høye svev
håpeboller
og hvit stakitt
som naboen skravler ved.
-
Jeg seiler ut fjorden din.
Den mørke fjorden din.
Den som var så smal
at jeg ikke kunne snu på vei inn
jeg måtte sige
helt
til det innerste
der brakkvannet stod.
Der snudde jeg.
Med snerk oppetter siden
og gress i propellen.
Men jeg snudde.
Et skinnende skip i en mørk fjord.
Hvem gjemte jeg meg for?
Hvem gjemte du meg for?
Tenkte du at hvis du
fortøyde meg stramt nok
så ville jeg bli til en jolle?
eller synke ned
i brakkvannet
ned til mudderet
til tapte fendere
og bildekk?
Jeg er et skip.
Jeg seiler der jeg må seile
med skarp baug gjennom bølgene
og stolt mast som står
rett opp
kjenner jeg sjøluften
ønske meg velkommen.