Ingenting faller ut av munnen

Jeg har så lyst til å skrive igjen!

Skriving fyller opp

og flytter rot til orden.

Men en tåke har flyttet inn. 

Den visker ut alt jeg prøver uttrykke

som hvite ark som ikke tar imot blekk.

Faller det inn et ord i meg

faller det av i neste sekund

og ingenting faller ut av munnen min.

Men tåke har også sin plass.

Selv om den ikke hylles

foreviges

eller jubles over på festdager.

Kanskje er innvendig tåke et hvileskjær?

To lyttende øyne?

Blankt papir som venter?

Kanskje er det klokskap som hever?

Stillheten som må være der før lyden begynner.

Sukk&smuler

Dagene går kant i kant med hverandre

pyntet med smuler

og utoversparket kattesand

og jeg tenker:

"det er nå det er lettest å gi opp."

Når vi er over på lysets halvår

siger symptomene 

på mørketidskampen inn

som en hard gjeld.

Jeg ser ikke forskjell 

på en søndag

og en onsdag.

De har alle tannkrem på badegulvet

og nedtråkket spaghetti i putene.

Så det er nå jeg trenger deg.

Nå.

På det mest februarflate og fattige.

Det er fortsatt for lenge til sykkelfart gjennom håret

men du kunne jo ha strøket varmt gjennom håret mitt du?

- og stablet gjeld og smuler og nyvasket tøy

til myke åser

som i et sommerlandskap.

- - -

Jeg vil mye heller gå kant i kant med deg

så kant i kant 

og tett i tett

som på tandemsykkel gjennom 

gørra (- eller livet da, som det også kalles.)