Når jeg har det fint, - trenger jeg ikke så mye.

Når jeg har det fint, trenger jeg ikke så mye. 

Eller. 

Kanskje bare et hus. 

Kanskje trenger jeg bare et hus. Ja. Et hus med et stort vindu. Det trenger jeg. 

Og vinduet må ha en dyp vinduskarm der jeg kan sitte og se ut. Ut på... Kanskje et tre? Et stort tre med et fuglebrett i. Det er fint. Og der får fuglene mat. Og liten fugl, og stor fugl, og bustete fugl, og fugl med spisst nebb, og fugl med sorte briller: kan spise og være sammen. Og flokker med dompap kan sitte strødd rundt på greinene, og ligne tovet julepynt. Jah!

Bortsett fra dét, trenger jeg ikke mye. 

Neida. 

Jeg trenger ikke så mye når jeg har det fint. Da er det mer enn nok med en vinduskarm. Jah. Og at du kommer inn døra så klart. At du kommer inn døra med et smil slengt rundt halsen, og en pose dinglende fra den ene hånden. Og oppi der er det kanskje pærebrus? Sånn som sprinkler opp av glasset? Eller nye ullsokker med helt ny varme i? Eller egg. Jah! Kanskje egg? Egg fra naboens glade høner. Du vet, sånne med dyp gul plomme, som gjør at eggerøra minner om gulmalte hus i Stavern. Ja. Det er fint. Ditt smil og varmgule eggeplommer. Også kan vi spise eggerøre på rundstykker. Og mens vi spiser kan du fortelle om noe kjempespennende, sånn at vi kan sitte bøyd mot hverandre i ivrig lytting. Og så kan jeg fortelle noe kjempegøy, sånn at vi kan le. Begge to. Helt på likt. Med hodet bakover og forover i hikst og kast. Jah. Ja. 

Neida. Jeg trenger ikke mer enn det. 

Det er fint å ikke trenge så mye. Vi skal jo ikke eie mer enn 7 ting…

Men ... kanskje forresten. En god lenestol hadde vært fint å ha. En lenestol inni huset. Kanskje når vinduskarmen etterhvert blir litt hard å sitte i. Og kanskje litt kald. Men lenestolen er lun og myk og stor og holder meg tett inntil med ørelappene sine. Såh. Dét trenger jeg. Jah. 

Også en katt. 

Eller en liten hund. 

Eller to katter med lang pels. Eller tre trygge marsvin? Dyr som kan ligge i fanget mitt mens jeg sitter i lenestolen. Sitter i lenestolen med pærebrusmage, eggerøreånde og nyvarme ullsokker. Titter ut på treet med alle fuglene i. Og med det andre øyet mitt titter jeg på deg. Ja. Du. Du må jo sitte like ved. Helt tett inntil i en annen lenestol. Eller kanskje lenestolen er så brei at det er plass til oss begge? Og du skal spille chello. Eller ukulele kanskje? Og ha på deg cordfløyelsbukser jeg kan pjuske med, mens du synger litt muntert jazzete. Sånn som bare du kan. 

Men jeg trenger ikke mer enn det. 

Tror jeg.

Kjære barn; tegn!

Som alltid: trykk på tegningen for å se bedre. :-)

Tegn, - barn. Tegn!

Flammene spiser seg innover

men du og jeg kan fortsatt skape.

Tegne 

og lage 

og bygge 

og bli

til noe annet 

enn sammenknepet svart.

Så tegn, - barn. Tegn!

Så ligger jeg ved siden av deg 

og tegner med.

For dette gjør vi sammen

og dette kan vi klare

lage noe 

ikke ødelegge

bygge opp 

ikke rive ned.

Med blyant 

og mot 

og indre bilder

som gror 

som millioner av hager.

Og mens vi tegner 

er det noen andre som også skaper

som legger ord inntil ord

slipper fri alle toner

bygger 

og lager 

og skaper 

og blir

til sånn den er ment å være

denne verda. 

Sånt som går sakte i desember

Trykk på bildet for å se det i bedre oppløsning.   :-*

1. Å skrelle en klementin med tynt skall.

2. Å våkne ordentlig.

3. Å vente på om katten skal ut.

4. Å gå i snø.

5. Dra over! (votter, sokk, støvel, strømpis.)

6. Å tenke lenge på om det er et lurt kjøp.

7. Å få vekk snø fra nedi nakken.

8. Å se på at noe skal koke.

9. Å bli vant til naboens julebelysning.

10. Å skrive julekort med dårlig kulepenn.

11. En barndom.

Hurra - begynner på´n igjen!

HEI mine gode lesere!

Nå er det lenge siden juli og siste dryppende tegning&strek. I mellom tiden har jeg hatt åpent galleri både her og der, og det har vært fint og sommertravelt. Nå derimot er det vintertid, og tempo skrus ned. Da er det nydelig å være tilbake her på bloggen, og tegne små ting til dere utover vinteren.

Jeg varmer opp med en beskrivelse av måneden som er nå. Det er en lettbeint måte å komme i gang igjen på.

Gode dager til deg!

Det er noe med november

Trykk på bildet for å se det bedre.

Det er noe med november

noe øde

noe stille

noe størknet

men noe trygt

noe pistrete og stygt

noe lunt

noe som lyser

- i alt som ble skumt

noe vennlig

noe vanlig

noe kjedelig

noe dumt.

Alle fyrer og alle dupper

av i leselampens skinn

inni tåka sitter kråka

og kald katte vil gjerne inn.

Er du med?

" S å å å m m æ æ æ æ r ´ n ! "

Jeg roper som et barn

ut i regnet

ut i tåka

og over hele den våte enga  

som legger seg 

klask 

mot bakken.

"Såmmær´n! 

Kom hiiiit!"

- men verden er helt stille. 

Den sluker ropene mine som en makuleringsmaskin

og spytter ut på andre siden

vanndammer 

og dryppende drypp

"Assa...!"

Jeg sukker

og dirrer 

og klør

etter shorts og varm hud

uten ull.

"Slutt å tull!"

kan jeg rope

- men...

- - - - - - - -

I kronisk sommerregn blir jeg trassig og vill

truer med å ri avgårde på den nærmeste kua jeg finner.

"Det vakk´e sånn det skulle være

dette været?"

Litago titter tomt på meg 

der jeg henger over gjerdet hennes

og planlegger ridetur til Playa del Fjanka

og Stranda del Sol.

Ei lita stund stopper hun å tygge drøv.

Hun titter på meg.

Hun tenker noe.

"Oi, er du med?"

Trivelig Tistel

I mange år har sommeren ikke passet til deg. 

Du har krøket deg sammen

når alt har spirt

og vært beige

i blomsterenga.

Sommeren har ledd høyt ut i vinden

du har ikke ledd innerst inne engang.

Sånn har det vært.

Sommeren&du.

Upassende i hverandres selskap.

Og i all skamfullhet har du savnet mørket du kan gjemme deg i

- midt i juli.

Men alt er foranderlig.

Og igjen er sommeren og du nære venninner.

Med lys glede

hud som samler

og drømmer som modner på varme dager.

Det kjennes som om du har fått stilk

og en struttende aura.

Likevel kan ingen plukke deg.

Dét er en trassig og deilig glede.

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - 

Hva gjør sommeren med deg, kjære leser?

Jeg håper du vet at beige-uten-aura også er okei.

Kanskje til og med helt nødvendig.

Løk

"Din løk!" sa han.

"Jaaa!" sa jeg. 

Mangle

"Jeg mangler ikke noe" 

sier jeg høyt.

Selv om ensomheten

sitter tett inntil

og måler meg 

med mysende øyne.

"Jeg mangler ikke noe" sier jeg

høyt 

trassig

rolig

modig.

For mangler jeg noe 

er jeg ikke riktig.

Mangler jeg noe 

er jeg feil 

og full av huller 

jeg bare snubler i.

"Jeg mangler ikke noe", sier jeg 

selv om jeg strekker meg 

etter alle fornemmelser jeg kan holde i hånden 

eller lukte i hårfestet. 

Jeg nekter å mangle. 

Jeg nekter å være manglende.

Jeg mangler ikke noe.

.

.

.

.

Men jeg ønsker meg mye. 

Ingenting faller ut av munnen

Jeg har så lyst til å skrive igjen!

Skriving fyller opp

og flytter rot til orden.

Men en tåke har flyttet inn. 

Den visker ut alt jeg prøver uttrykke

som hvite ark som ikke tar imot blekk.

Faller det inn et ord i meg

faller det av i neste sekund

og ingenting faller ut av munnen min.

Men tåke har også sin plass.

Selv om den ikke hylles

foreviges

eller jubles over på festdager.

Kanskje er innvendig tåke et hvileskjær?

To lyttende øyne?

Blankt papir som venter?

Kanskje er det klokskap som hever?

Stillheten som må være der før lyden begynner.

Sukk&smuler

Dagene går kant i kant med hverandre

pyntet med smuler

og utoversparket kattesand

og jeg tenker:

"det er nå det er lettest å gi opp."

Når vi er over på lysets halvår

siger symptomene 

på mørketidskampen inn

som en hard gjeld.

Jeg ser ikke forskjell 

på en søndag

og en onsdag.

De har alle tannkrem på badegulvet

og nedtråkket spaghetti i putene.

Så det er nå jeg trenger deg.

Nå.

På det mest februarflate og fattige.

Det er fortsatt for lenge til sykkelfart gjennom håret

men du kunne jo ha strøket varmt gjennom håret mitt du?

- og stablet gjeld og smuler og nyvasket tøy

til myke åser

som i et sommerlandskap.

- - -

Jeg vil mye heller gå kant i kant med deg

så kant i kant 

og tett i tett

som på tandemsykkel gjennom 

gørra (- eller livet da, som det også kalles.)

Januvár

Akkurat over målstreken til det forrige året

og samtidig på startstreken til et nytt.

Avslutninger og begynnelser

nye sider og fortsettelser

mens lyset forsiktig våkner 

over himmelkanten.

Nytt år gjør meg stille 

noe nølende

men klar.

Som da jeg var barn 

og stod øverst i skibakken 

i stum vinterluft

ventende 

på at kraft og mot 

skulle renne helt ut 

i tuppen av polvottene.

De voksne hang på stavene sine 

i bunnen av bakken og ropte:

"Kom an! 

"Rop Løype!"

Og jeg hvisket: 

"jah."

Men først er det alltid lov 

å være litt januvár.

Ord med sprekk og bortevekk

Jeg mister hørselen min.

Muligens faller den ut av øret mitt mens jeg sover?

- for jeg våkner hver dag i en stille boble med bilder til.

Deler av det er godt.

Jeg får mye ro.

Jeg blir ikke forstyrret.

Når det bare er meg

vet jeg ikke om 

alt jeg ikke hører.

Men når vi er sammen

ser jeg dere snakker.

Jeg ser småprat og spørsmål

og hilsen med vink

men hører bare hakk.

Alle ord får sprekk

og resten; borte vekk.

Romjul

Rusle-snu og rusle-syner

Desember rusler avsted. 

Og med mørket krypende innover i begge ender

blir det bare en liten glippe dagslys igjen på midten. 

Og mens ungen min spiser julekalendersjokolade til frokost

og stadig ser syner av nissen utenfor 

teller jeg stille ned til solsnu om fire dager. 

Vinter-idé

Et lite pluss

når alt er minusgrader.

Hei følelse, du tilhører her.

(Øvelse i hvordan tåle og omfavne alle følelser:

- La alle følelser høre til. 

- De kommer alltid av en grunn.) 

(Hint til dem som tror jeg har tegnet en baby. Nei nei, det er en følelse, - en stor eller liten følelse, - som ikke dyttes vekk ;-)

Hvem velger seg november?

Hvem velger seg november?

Jeg er blitt november-vissen 

med statisk pannelugg 

og sokke-lo mellom tærne.

Tørr, litt kald og uten smak.

Hvor ble det av solvarme veranda-puter

og norske jordbær i butikken? 

Nabobarna som hyler på trampolinen

og lukten av moped som knatrer forbi? 

Nå er alt frossent og døende. 

Det eneste som damper 

er hundene som legger varme bæsjer 

på hardt frossent gress. 

Det eneste som lyser opp gata vår 

er de som har strikkelue med farge på.

Hvem velger seg november?

ikke en eneste fugl eller et eneste pinnsvin 

- og ikke et eneste menneske heller? 

Skjærene tåler det 

men til og med de er litt november-sure

der de sitter 

under takmønet 

og prøver puffe seg varme i fjøra. 

November.

Nesten som er skjellsord. 

Nesten som å banne. 

"Hun er som november" 

- det er ikke et kompliment.

Men likevel

Likevel. 

Med grå himmel om dagen 

og svart himmel om natten

skjønner vi alltid (dog sakte) 

at det er vår oppgave å lage lysglimt. 

Og det er de små fine gjøremål som gjør at vi holder november ut. 

- ny lukt på dusjsåpen

- skrive en hemmelighet med kulepenn på armen

- ringe en veldig gammel venn 

- få kaffelattebart og sakte slikke den av

- bli stolt over at du har ordnet en julegave

- legge deg i sengen etter middag

- glede deg til noe

- gå ut i svarte kvelden og se pusten din i hodelyktlyset 

- eller bare tenke mye og lenge på solvarme verandaputer.

3.november 2023

- 3.november. 2023 -

Prikkefuglen i Kongletreet

Så bruser de største kamphanene med fjøra igjen

og krangler og slåss så alt blir til støv.

Men i min krok av verda 

har Prikkefuglen slått seg til i Kongletreet

og uten at nesten noen ser det

samler den konglefrø med ivrig nøysomhet. 

Samler og gjemmer. 

Samler og spiser litt. 

Samler, sorterer og gleder seg. 

Dag etter dag, morgen som kveld. 

Av og til flakser den høyt opp i Kongletreet og hviler der

- uten at nesten noen ser det.

Jeg bor et sted der ikke alt blir til støv.

Det er en skjør luksus og en dyp glede.

Her får kongletrær vokse seg store

og både folk og prikkefugler

får samle, sortere og glede seg 

- i fred. 

(Med litt mer kunnskap lærte jeg at Prikkefuglen er en Sibirnøttekråke. Og Kongletreet en Sembrafuru.) Les mer her: https://snl.no/n%C3%B8ttekr%C3%A5ke