Borte Borte Hjemme

Og vips

så ble jeg borte

for meg selv 

igjen 

og fant meg selv 

tilbake 

da jeg satte meg på sengekanten den kvelden. 

Hva skjedde? 

Hvor ble jeg av 

innimellom ordene dine 

og innimellom alt du ikke sa? 

Jeg surret meg inn 

i måten du sa det på 

det hyggelige 

som ikke hadde hyggelig klang 

som gjorde at alt hang 

i luften på klissete vis 

og blikket ditt 

som både smilte og grein 

ba og svei 

jeg sklei 

rundt 

viklet inn i deg og ditt 

og meg og mitt 

ble borte vekk 

jeg fant det ikke før jeg kom hjem 

før jeg så meg blekt inn i speilet 

pustet og tenkte: 

«…hva i alle dager?» 

--- 

Og det har skjedd hundre ganger før. 

Det skjer nesten hele tiden. 

Jeg går ut av døra 

og i samme stund 

skritter jeg ut av meg selv 

smelter sammen med alt det du trenger. 

Og du lar meg ikke bli i mitt gode skinn heller. 

For du må 

sorteres 

og møtes 

fargelegges inntil streken 

klappes, gres og klemmes 

igjen og igjen 

og 

igjen 

og 

igjen 

som å bysse en baby som aldri vil sove 

som å fylle en vask uten propp 

som å slukke en skogbrann med bare henda. 

--- 

Jeg er et skip

Jeg er et skip.

Et skinnende stolt skip
sigende ut fjorden
ut din fjord
mot havet
der bare jeg kan kaste skygge.

Jeg er et skip.
Og mitt skip er lastet
med håp
og plaster
og beinmarg

grensepåler
og dyp krumbøyd fortvilelse

skrapende irritasjon
og armer som
slår
oppgitt 
ut til siden.

Mitt skip er lastet med
ork
og voksenfjes
og munner
som snakker før de tenker

men også husking i høye svev
håpeboller
og hvit stakitt 
som naboen skravler ved.

-

Jeg seiler ut fjorden din.
Den mørke fjorden din.
Den som var så smal
at jeg ikke kunne snu på vei inn
jeg måtte sige
helt 
til det innerste
der brakkvannet stod.

Der snudde jeg.
Med snerk oppetter siden
og gress i propellen.

Men jeg snudde.

Et skinnende skip i en mørk fjord.
Hvem gjemte jeg meg for?
Hvem gjemte du meg for?
Tenkte du at hvis du
fortøyde meg stramt nok
så ville jeg bli til en jolle?
eller synke ned
i brakkvannet
ned til mudderet
til tapte fendere
og bildekk?

Jeg er et skip.
Jeg seiler der jeg må seile
med skarp baug gjennom bølgene
og stolt mast som står
rett opp
kjenner jeg sjøluften
ønske meg velkommen.

Utestemme mot altfor stille sorg

Jeg trenger å fortelle min historie.

Plutselig 
plutselig 
er det bare nok

nok stille sorg 
og kvalmende ordløshet
silkehansker
overflate 
belegg 
hinne
som får meg til å forsvinne.

Jeg vil bruke utestemme om alt som ikke ble.

Utestemme.

Jeg trenger å ta den plassen jeg faktisk tar 
nå vil jeg bråke med sorgen min
spjære ut av snill&grei
skramle med det stygge
ikke lenger brette meg sammen 
til en hendig størrelse for deg
eller smile meg liten.

Jeg trenger å fortelle min historie.

Jeg har vært altfor stille 
og altfor snill 
altfor lenge.

Jeg løftet plutselig hodet i kveld
og så rundt meg
våknet fra den forstummende glasuren 
som har tørket over meg i årevis. 

Så nå:
Prat!

Prat 
og skriv
og pust
-
pust
og fres 
og pes 
og skriv fritt
skriv fram
hent det gamle 
og skriv om det 
gamle 
og det nye 
framover
for min egen skyld.

Jeg trenger å fortelle min historie.

Hensynet til andre 
har gjort meg hensynsløs til meg selv
og jeg har latt meg selv størkne 
i en lissomsnill stillhet.

Ingenting ordentlig vokser ut av sånt.

Hvertfall ikke den jeg egentlig er.