Løk

"Din løk!" sa han.

"Jaaa!" sa jeg. 

Mangle

"Jeg mangler ikke noe" 

sier jeg høyt.

Selv om ensomheten

sitter tett inntil

og måler meg 

med mysende øyne.

"Jeg mangler ikke noe" sier jeg

høyt 

trassig

rolig

modig.

For mangler jeg noe 

er jeg ikke riktig.

Mangler jeg noe 

er jeg feil 

og full av huller 

jeg bare snubler i.

"Jeg mangler ikke noe", sier jeg 

selv om jeg strekker meg 

etter alle fornemmelser jeg kan holde i hånden 

eller lukte i hårfestet. 

Jeg nekter å mangle. 

Jeg nekter å være manglende.

Jeg mangler ikke noe.

.

.

.

.

Men jeg ønsker meg mye. 

Ingenting faller ut av munnen

Jeg har så lyst til å skrive igjen!

Skriving fyller opp

og flytter rot til orden.

Men en tåke har flyttet inn. 

Den visker ut alt jeg prøver uttrykke

som hvite ark som ikke tar imot blekk.

Faller det inn et ord i meg

faller det av i neste sekund

og ingenting faller ut av munnen min.

Men tåke har også sin plass.

Selv om den ikke hylles

foreviges

eller jubles over på festdager.

Kanskje er innvendig tåke et hvileskjær?

To lyttende øyne?

Blankt papir som venter?

Kanskje er det klokskap som hever?

Stillheten som må være der før lyden begynner.

Sukk&smuler

Dagene går kant i kant med hverandre

pyntet med smuler

og utoversparket kattesand

og jeg tenker:

"det er nå det er lettest å gi opp."

Når vi er over på lysets halvår

siger symptomene 

på mørketidskampen inn

som en hard gjeld.

Jeg ser ikke forskjell 

på en søndag

og en onsdag.

De har alle tannkrem på badegulvet

og nedtråkket spaghetti i putene.

Så det er nå jeg trenger deg.

Nå.

På det mest februarflate og fattige.

Det er fortsatt for lenge til sykkelfart gjennom håret

men du kunne jo ha strøket varmt gjennom håret mitt du?

- og stablet gjeld og smuler og nyvasket tøy

til myke åser

som i et sommerlandskap.

- - -

Jeg vil mye heller gå kant i kant med deg

så kant i kant 

og tett i tett

som på tandemsykkel gjennom 

gørra (- eller livet da, som det også kalles.)

Januvár

Akkurat over målstreken til det forrige året

og samtidig på startstreken til et nytt.

Avslutninger og begynnelser

nye sider og fortsettelser

mens lyset forsiktig våkner 

over himmelkanten.

Nytt år gjør meg stille 

noe nølende

men klar.

Som da jeg var barn 

og stod øverst i skibakken 

i stum vinterluft

ventende 

på at kraft og mot 

skulle renne helt ut 

i tuppen av polvottene.

De voksne hang på stavene sine 

i bunnen av bakken og ropte:

"Kom an! 

"Rop Løype!"

Og jeg hvisket: 

"jah."

Men først er det alltid lov 

å være litt januvár.

Ord med sprekk og bortevekk

Jeg mister hørselen min.

Muligens faller den ut av øret mitt mens jeg sover?

- for jeg våkner hver dag i en stille boble med bilder til.

Deler av det er godt.

Jeg får mye ro.

Jeg blir ikke forstyrret.

Når det bare er meg

vet jeg ikke om 

alt jeg ikke hører.

Men når vi er sammen

ser jeg dere snakker.

Jeg ser småprat og spørsmål

og hilsen med vink

men hører bare hakk.

Alle ord får sprekk

og resten; borte vekk.

Romjul

Rusle-snu og rusle-syner

Desember rusler avsted. 

Og med mørket krypende innover i begge ender

blir det bare en liten glippe dagslys igjen på midten. 

Og mens ungen min spiser julekalendersjokolade til frokost

og stadig ser syner av nissen utenfor 

teller jeg stille ned til solsnu om fire dager. 

Vinter-idé

Et lite pluss

når alt er minusgrader.

Hei følelse, du tilhører her.

(Øvelse i hvordan tåle og omfavne alle følelser:

- La alle følelser høre til. 

- De kommer alltid av en grunn.) 

(Hint til dem som tror jeg har tegnet en baby. Nei nei, det er en følelse, - en stor eller liten følelse, - som ikke dyttes vekk ;-)

Hvem velger seg november?

Hvem velger seg november?

Jeg er blitt november-vissen 

med statisk pannelugg 

og sokke-lo mellom tærne.

Tørr, litt kald og uten smak.

Hvor ble det av solvarme veranda-puter

og norske jordbær i butikken? 

Nabobarna som hyler på trampolinen

og lukten av moped som knatrer forbi? 

Nå er alt frossent og døende. 

Det eneste som damper 

er hundene som legger varme bæsjer 

på hardt frossent gress. 

Det eneste som lyser opp gata vår 

er de som har strikkelue med farge på.

Hvem velger seg november?

ikke en eneste fugl eller et eneste pinnsvin 

- og ikke et eneste menneske heller? 

Skjærene tåler det 

men til og med de er litt november-sure

der de sitter 

under takmønet 

og prøver puffe seg varme i fjøra. 

November.

Nesten som er skjellsord. 

Nesten som å banne. 

"Hun er som november" 

- det er ikke et kompliment.

Men likevel

Likevel. 

Med grå himmel om dagen 

og svart himmel om natten

skjønner vi alltid (dog sakte) 

at det er vår oppgave å lage lysglimt. 

Og det er de små fine gjøremål som gjør at vi holder november ut. 

- ny lukt på dusjsåpen

- skrive en hemmelighet med kulepenn på armen

- ringe en veldig gammel venn 

- få kaffelattebart og sakte slikke den av

- bli stolt over at du har ordnet en julegave

- legge deg i sengen etter middag

- glede deg til noe

- gå ut i svarte kvelden og se pusten din i hodelyktlyset 

- eller bare tenke mye og lenge på solvarme verandaputer.

3.november 2023

- 3.november. 2023 -

Prikkefuglen i Kongletreet

Så bruser de største kamphanene med fjøra igjen

og krangler og slåss så alt blir til støv.

Men i min krok av verda 

har Prikkefuglen slått seg til i Kongletreet

og uten at nesten noen ser det

samler den konglefrø med ivrig nøysomhet. 

Samler og gjemmer. 

Samler og spiser litt. 

Samler, sorterer og gleder seg. 

Dag etter dag, morgen som kveld. 

Av og til flakser den høyt opp i Kongletreet og hviler der

- uten at nesten noen ser det.

Jeg bor et sted der ikke alt blir til støv.

Det er en skjør luksus og en dyp glede.

Her får kongletrær vokse seg store

og både folk og prikkefugler

får samle, sortere og glede seg 

- i fred. 

(Med litt mer kunnskap lærte jeg at Prikkefuglen er en Sibirnøttekråke. Og Kongletreet en Sembrafuru.) Les mer her: https://snl.no/n%C3%B8ttekr%C3%A5ke

All verdas bjørketrær

Hver høst vil jeg gjerne bli som all verdas bjørketrær

bli som en av dem

om jeg legger pannen inntil barken

være finpinnet 

helt ut i ytterste gren

og rope høye oker-toner
gjennom taus og mørkegrønn granskau

stå orkester-gul i sola

eller skinne som hemmelig messing i tåka

- men alltid drysse tusenvis av biter 

ned 

ned

ned

som små plagg 

jeg kaster av meg

brått i et vindkast

eller stille 

stille

dag for dag.

Svimlefakta

Kvelden vi forstod at det ikke finnes lyd i verdensrommet.

(les gjerne mer og bedre om det her:  https://www.astromaria.no/2020/12/02/lesersporsmal-lyd-i-universet/

Ja-h

Ikke gjøre, nå.

Nei.

Ikke.

Ikke sprelle

eller finne på.

Peis

Å ja...

sånn skal det være.

Jeg faller på plass 

i meg selv

som kjeks 

i krukke

som varm melk

i kopp.

Endelig 

kan kroppen 

sige

helt ut

i alle hjørnene sine.

Jeg rugger meg til rette

som en fornøyd fugl 

i pute-reir.

Ompa-alt og ompa-ingenting

Hvordan går det med deg? 

- det tenker jeg på.

Jeg tenker på deg.

For du løper gjennom hodet mitt 

mange ganger hver dag

og strekker deg helt usynlig over skulderen min 

hver gang jeg står ved kaffemaskinen

sånn at jeg kjenner på biter av det vi var.

Så hvordan går det? 

Henger du fast i livet

- eller ikke? 

Jeg beiner over livets tangenter i ompa-takt. 

Og uten deg, så er det ingen som ser det. 

Ingen vet at jeg har sølt vann på lommeboka mi i dag.

Ingen vet hva jeg egentlig tenker ved middagsbordet.

Ingen vet at håret mitt har maling i tuppene.

Bare du visste sånt

tenker jeg

og setter meg ned i stolen 

matt som en hybelkanin 

etter at ungene har lagt seg. 

Bare du.

Så hvordan går det? 

For jeg lurer virkelig. 

Men jeg vet også at jeg ikke skal spørre. 

For om jeg ringer og lar stemmen min vekke det du sover i 

så blir det kanskje ikke bedre. 

For da kan alt det jeg fortsatt innbiller meg 

bli helt visket vekk  - -  på ordentlig.

Kom da!

Kom da! 

Vi stikker. 

Pakker ditt 

og datt 

i sekken 

og drar 

til Madagaskar 

eller Beirut 

eller bare ned til bringebærhekken. 

Samma det vel! 

Kom da! 

Jeg har med plaster og yatzy. 

Du har med mormors blomstrete ullpledd. 

Det klør litt 

mot bare bein 

men samma det! 

For vi to... 

Vi. 

Oss. 

Tullebukkene. 

Vi passer sammen. 

Som ull og sau. 

Som saus og potet. 

Som yatzy og solkrem. 

Som du og jeg. 

Og saft og sugerør og tegneserier og konfekt; 

- det viktigste er med. 

Husket vi pass? 

Samma det! 

Kom da!  

2022

Kan du ha vinger, 2022? 

Kan du bære oss igjennom? 

Fly oss stødig over 

så vi ikke går oss bort 

ned 

i 

mellom. 

Kan du ha plass til mange, 2022? 

Helst alle sammen som dypt trenger det? 

Fly oss stødig over 

så vi ikke går oss bort 

ned 

i 

mellom. 

Vi hadde høye håp før, 2022. 

Vi kunne dure på 

uten moll 

med nyfødt tro 

og et treffsikkert mot. 

Vi fløy stødig over 

helt selv 

og gikk oss ikke bort 

ned 

i 

mellom 

Men så ble verden rar, 2022. 

Gleden fester seg ikke slik den pleier 

og gult og grønt 

som før ble blått 

blir vått i vått 

helt mørkegrått 

og vi glemmer alt som fortsatt er fint 

og husker alt vi er redd for. 

Så kan du bære oss, 2022? 

Kan du holde oss inntil 

tett og tålmodig? 

Og tåle oss 

mens vi tviler 

og tåle oss 

mens vi håper 

og tåle oss 

mens vi husker det vi glemte 

ned 

i 

mellom. 

(Jeg ble ikke enig med meg selv. Skulle jeg tegne en eller to. Velg den du liker best.)