Prikkefuglen i Kongletreet

Så bruser de største kamphanene med fjøra igjen

og krangler og slåss så alt blir til støv.

Men i min krok av verda 

har Prikkefuglen slått seg til i Kongletreet

og uten at nesten noen ser det

samler den konglefrø med ivrig nøysomhet. 

Samler og gjemmer. 

Samler og spiser litt. 

Samler, sorterer og gleder seg. 

Dag etter dag, morgen som kveld. 

Av og til flakser den høyt opp i Kongletreet og hviler der

- uten at nesten noen ser det.

Jeg bor et sted der ikke alt blir til støv.

Det er en skjør luksus og en dyp glede.

Her får kongletrær vokse seg store

og både folk og prikkefugler

får samle, sortere og glede seg 

- i fred. 

(Med litt mer kunnskap lærte jeg at Prikkefuglen er en Sibirnøttekråke. Og Kongletreet en Sembrafuru.) Les mer her: https://snl.no/n%C3%B8ttekr%C3%A5ke

All verdas bjørketrær

Hver høst vil jeg gjerne bli som all verdas bjørketrær

bli som en av dem

om jeg legger pannen inntil barken

være finpinnet 

helt ut i ytterste gren

og rope høye oker-toner
gjennom taus og mørkegrønn granskau

stå orkester-gul i sola

eller skinne som hemmelig messing i tåka

- men alltid drysse tusenvis av biter 

ned 

ned

ned

som små plagg 

jeg kaster av meg

brått i et vindkast

eller stille 

stille

dag for dag.

Svimlefakta

Kvelden vi forstod at det ikke finnes lyd i verdensrommet.

(les gjerne mer og bedre om det her:  https://www.astromaria.no/2020/12/02/lesersporsmal-lyd-i-universet/

Ja-h

Ikke gjøre, nå.

Nei.

Ikke.

Ikke sprelle

eller finne på.

Peis

Å ja...

sånn skal det være.

Jeg faller på plass 

i meg selv

som kjeks 

i krukke

som varm melk

i kopp.

Endelig 

kan kroppen 

sige

helt ut

i alle hjørnene sine.

Jeg rugger meg til rette

som en fornøyd fugl 

i pute-reir.

Ompa-alt og ompa-ingenting

Hvordan går det med deg? 

- det tenker jeg på.

Jeg tenker på deg.

For du løper gjennom hodet mitt 

mange ganger hver dag

og strekker deg helt usynlig over skulderen min 

hver gang jeg står ved kaffemaskinen

sånn at jeg kjenner på biter av det vi var.

Så hvordan går det? 

Henger du fast i livet

- eller ikke? 

Jeg beiner over livets tangenter i ompa-takt. 

Og uten deg, så er det ingen som ser det. 

Ingen vet at jeg har sølt vann på lommeboka mi i dag.

Ingen vet hva jeg egentlig tenker ved middagsbordet.

Ingen vet at håret mitt har maling i tuppene.

Bare du visste sånt

tenker jeg

og setter meg ned i stolen 

matt som en hybelkanin 

etter at ungene har lagt seg. 

Bare du.

Så hvordan går det? 

For jeg lurer virkelig. 

Men jeg vet også at jeg ikke skal spørre. 

For om jeg ringer og lar stemmen min vekke det du sover i 

så blir det kanskje ikke bedre. 

For da kan alt det jeg fortsatt innbiller meg 

bli helt visket vekk  - -  på ordentlig.

Kom da!

Kom da! 

Vi stikker. 

Pakker ditt 

og datt 

i sekken 

og drar 

til Madagaskar 

eller Beirut 

eller bare ned til bringebærhekken. 

Samma det vel! 

Kom da! 

Jeg har med plaster og yatzy. 

Du har med mormors blomstrete ullpledd. 

Det klør litt 

mot bare bein 

men samma det! 

For vi to... 

Vi. 

Oss. 

Tullebukkene. 

Vi passer sammen. 

Som ull og sau. 

Som saus og potet. 

Som yatzy og solkrem. 

Som du og jeg. 

Og saft og sugerør og tegneserier og konfekt; 

- det viktigste er med. 

Husket vi pass? 

Samma det! 

Kom da!  

2022

Kan du ha vinger, 2022? 

Kan du bære oss igjennom? 

Fly oss stødig over 

så vi ikke går oss bort 

ned 

i 

mellom. 

Kan du ha plass til mange, 2022? 

Helst alle sammen som dypt trenger det? 

Fly oss stødig over 

så vi ikke går oss bort 

ned 

i 

mellom. 

Vi hadde høye håp før, 2022. 

Vi kunne dure på 

uten moll 

med nyfødt tro 

og et treffsikkert mot. 

Vi fløy stødig over 

helt selv 

og gikk oss ikke bort 

ned 

i 

mellom 

Men så ble verden rar, 2022. 

Gleden fester seg ikke slik den pleier 

og gult og grønt 

som før ble blått 

blir vått i vått 

helt mørkegrått 

og vi glemmer alt som fortsatt er fint 

og husker alt vi er redd for. 

Så kan du bære oss, 2022? 

Kan du holde oss inntil 

tett og tålmodig? 

Og tåle oss 

mens vi tviler 

og tåle oss 

mens vi håper 

og tåle oss 

mens vi husker det vi glemte 

ned 

i 

mellom. 

(Jeg ble ikke enig med meg selv. Skulle jeg tegne en eller to. Velg den du liker best.)

Punktert sufflé

I dag lukker jeg porten 

gjerder inn dagen. 

Alt utenfor stakitten 

er utenfor meg. 

Jeg synker heller ned i sofaen 

som en punktert sufflé 

og skrur av alt som piper og peker. 

Bare svake tikk fra klokka passer i dag 

samt suset fra kjøleskapet 

og pusten fra den grønne planten. 

Putene i sofaen blir vår mur 

og det mest kompliserte 

jeg forholder meg til er 

dine bein 

som fletter seg 

i mine.

Borte Borte Hjemme

Og vips

så ble jeg borte

for meg selv 

igjen 

og fant meg selv 

tilbake 

da jeg satte meg på sengekanten den kvelden. 

Hva skjedde? 

Hvor ble jeg av 

innimellom ordene dine 

og innimellom alt du ikke sa? 

Jeg surret meg inn 

i måten du sa det på 

det hyggelige 

som ikke hadde hyggelig klang 

som gjorde at alt hang 

i luften på klissete vis 

og blikket ditt 

som både smilte og grein 

ba og svei 

jeg sklei 

rundt 

viklet inn i deg og ditt 

og meg og mitt 

ble borte vekk 

jeg fant det ikke før jeg kom hjem 

før jeg så meg blekt inn i speilet 

pustet og tenkte: 

«…hva i alle dager?» 

--- 

Og det har skjedd hundre ganger før. 

Det skjer nesten hele tiden. 

Jeg går ut av døra 

og i samme stund 

skritter jeg ut av meg selv 

smelter sammen med alt det du trenger. 

Og du lar meg ikke bli i mitt gode skinn heller. 

For du må 

sorteres 

og møtes 

fargelegges inntil streken 

klappes, gres og klemmes 

igjen og igjen 

og 

igjen 

og 

igjen 

som å bysse en baby som aldri vil sove 

som å fylle en vask uten propp 

som å slukke en skogbrann med bare henda. 

--- 

Jeg er et skip

Jeg er et skip.

Et skinnende stolt skip
sigende ut fjorden
ut din fjord
mot havet
der bare jeg kan kaste skygge.

Jeg er et skip.
Og mitt skip er lastet
med håp
og plaster
og beinmarg

grensepåler
og dyp krumbøyd fortvilelse

skrapende irritasjon
og armer som
slår
oppgitt 
ut til siden.

Mitt skip er lastet med
ork
og voksenfjes
og munner
som snakker før de tenker

men også husking i høye svev
håpeboller
og hvit stakitt 
som naboen skravler ved.

-

Jeg seiler ut fjorden din.
Den mørke fjorden din.
Den som var så smal
at jeg ikke kunne snu på vei inn
jeg måtte sige
helt 
til det innerste
der brakkvannet stod.

Der snudde jeg.
Med snerk oppetter siden
og gress i propellen.

Men jeg snudde.

Et skinnende skip i en mørk fjord.
Hvem gjemte jeg meg for?
Hvem gjemte du meg for?
Tenkte du at hvis du
fortøyde meg stramt nok
så ville jeg bli til en jolle?
eller synke ned
i brakkvannet
ned til mudderet
til tapte fendere
og bildekk?

Jeg er et skip.
Jeg seiler der jeg må seile
med skarp baug gjennom bølgene
og stolt mast som står
rett opp
kjenner jeg sjøluften
ønske meg velkommen.

Utestemme mot altfor stille sorg

Jeg trenger å fortelle min historie.

Plutselig 
plutselig 
er det bare nok

nok stille sorg 
og kvalmende ordløshet
silkehansker
overflate 
belegg 
hinne
som får meg til å forsvinne.

Jeg vil bruke utestemme om alt som ikke ble.

Utestemme.

Jeg trenger å ta den plassen jeg faktisk tar 
nå vil jeg bråke med sorgen min
spjære ut av snill&grei
skramle med det stygge
ikke lenger brette meg sammen 
til en hendig størrelse for deg
eller smile meg liten.

Jeg trenger å fortelle min historie.

Jeg har vært altfor stille 
og altfor snill 
altfor lenge.

Jeg løftet plutselig hodet i kveld
og så rundt meg
våknet fra den forstummende glasuren 
som har tørket over meg i årevis. 

Så nå:
Prat!

Prat 
og skriv
og pust
-
pust
og fres 
og pes 
og skriv fritt
skriv fram
hent det gamle 
og skriv om det 
gamle 
og det nye 
framover
for min egen skyld.

Jeg trenger å fortelle min historie.

Hensynet til andre 
har gjort meg hensynsløs til meg selv
og jeg har latt meg selv størkne 
i en lissomsnill stillhet.

Ingenting ordentlig vokser ut av sånt.

Hvertfall ikke den jeg egentlig er.